Heinz Hölvold Fitz 

Heinz - mitt ukjente søskenbarn-bortført av SS og uønsket i Norge

Heinz Josef Hölvold (skrevet med ö ved dåpen)født 09.desember 1942 i Hohenems i Østerrike er Gerd og Tonis sønn. Søskenbarnet jeg aldri hadde truffet, sette bilde av eller visste noe om før i 2019. Heinz døde i desember 2024 etter lengre sykeleie i egen seng. 
Født utenfor ekteskap fikk han morens etternavn i påvente av at Toni skule gifte seg med Gerd og Heinz bli Østeriske statsborger. De ble ikke gift og Heinz var norsk inntil Gerd giftet seg med Gebhardt Fitz i 1949. Heinz da 7 år og Gerd hadde gitt opp håpet om å komme hjem til Norge. 

Jeg undret meg over at Toni ikke var nevnt i Gerds brev etter krigen og antok at han falt da den røde hær stormet inn i Øst-Finnmark i 1944. Slik var det ikke.  

Fra brevene forstod jeg at Gerd og Heinz lenge drømte om å returnere til Norge, men ble hindret av norske myndigheter. 

Senere, på 80-tallet, prøvde Gerd å gjenforenes med familien. Hun reiste til Kirkenes med Heinz sine to halvsøsken for å møte familien. Turen gikk ikke bra for Gerd og hun reiste ulykkelig tilbake til Østerrike.

Da jeg bestemte meg for å finne Heinz visste jeg ikke om han levde, kun at han bodde i Østerrike. 

Høsten 2019 ringte jeg en Heinz Fitz i Igls ved Innsbruck og sa:

«Bist du Heinz mit die Mutter Gerd von Norwegen»

Det ble stille lenge, kun avbrutt av pusten til et menneske i andre enden. Etter en stund sa jeg:

«Wenn Ihre Mutter Gerd heißt und aus Kirkenes in Norwegen stammt, dann bin ich Ihr Cousin Trygg.

En sjokkert Heinz , bekreftet og begynte umiddelbart å fortelle om seg selv. Det gjorde han i mange telefonsamtaler fram til jeg endelig fikk anledning til å besøke ham i august 2021.

Hvem var Heinz Fitz?

Jeg tenker ofte på Heinz som en av de mange norske barna som ikke fikk komme hjem etter krigen. Mange norske kvinner, hvor mange er det visst ingen som vet, var alenemødre med et eller flere barn i Østerrike og Tyskland i 1945. Noen ble sviktet av soldaten og andre mistet kjæresten under krigen. Slik det gikk med Gerd og venninnen Aasta fra Kirkenes. Etter krigen var mange av de norske kvinnene og deres barn uønsket i Østerrike, norske myndigheter ville ikke ha noe med dem å gjøre og for deres familier i Norge var kanskje skammen fortsatt større en savnet etter en datter. 

Gerd og Heinz levde i dyp fattigdom de første årene etter krigen. Gerd kjempet for å få reise hjem, men opplevde at saken hennes ble trenert av norske myndigheter. Tiden gikk mens hun , og etter hvert faren, kjempet for at hun skulle få komme hjem. I ventetiden traff hun en ny mann, gav opp og giftet seg. Hun fikk to barn med sin nye mann. I dag er de alle borte.  

Heinz ble aldri gift, og har ingen etterkommere. 

Fra 2019 til 2021 fortalte Heinz og jeg lyttet, uten å nevne at jeg satt med brev som fortalte en helt annen historie om hans første år i livet. Jeg var sikker på at han, dessverre, hadde vokst opp med en historie som ikke var sann. 

Jeg visste så lite og måtte google hans navn. Da fant jeg mange bekreftelser på hans skuespiller karriere, fra teaterscener og rollelisten i mange filmer både i Tyskland og Østerrike. 

To historier – kjærlighet eller svik?

Jeg arbeidet videre med boken, men forstod at jeg ikke kunne fullføre uten å ha møtt ham. Det var vanskelig å erkjenne at den viktigste kilden til hans livsløgn måtte være moren Gerd, i tillegg til faren som må ha spredd usannheter i landsbyen. 

I sterk kontrast til kjærlighetsbrevene, fortalte Heinz følgende historie:

"Toni hadde aldri til intensjon å gifte seg med Gerd, han hadde, sammen med sine foreldre, lovet meg til SS-Lebensborn, en gave til Hitler. Hans foreldre hatet oss fra første stund og vi ble kastet ut av deres hjem like etter at jeg var født. Jeg ble satt bort til en nazi-bonde og mamma ble sendt vekk til Tyskland. Hos bonden ble jeg mishandlet og utsatt for grove overgrep som jeg har blitt behandlet for siden. I 1946 ble jeg gjenforent med Gerd som, da hun så meg, sa: «Hvordan kan jeg vite at du er min, jeg kjenner deg ikke igjen». Det sa hun mange ganger til meg i oppveksten. Når jeg spurte henne om min far ble hun sint og ofte hysterisk, så jeg sluttet å spørre. I landsbyen fikk jeg høre at min far var en russisk soldat som ble drept i Finnmark". 

Jeg reiste til Østerrike svært usikker på hvordan jeg skulle takle møtet med Heinz. Jeg hadde noen av brevene med meg, men visste ikke om jeg kunne eller om det var riktig å fortelle ham om innholdet og hva jeg trodde. 

Igls august 2021

«Ach, da bist do» , sa Heinz til meg der jeg stod og ventet på ham utenfor Joker butikken i landsbyen.

«Ja, hier bin ich», svarte jeg og gikk bak ham inn i skogen til boligen hans, uten at noe ble sagt på en god stund. 

På tross av tausheten følte jeg et umiddelbart slektskap til Heinz, kanskje fordi han lignet på min far og fordi jeg hadde ventet så lenge på å få treffe ham. Jeg er sikker på at det var gjensidig, derfor kunne vi være tause sammen.

I tre dager var jeg der, noen timer hver dag, mer orket han ikke. Han var dårlig til beins og nærhet var vanskelig for ham.

Heinz hadde, 15 år tidligere, flyttet inn i et stort 300 år gammelt gårdshus på en liten jordflekk midt i alpelandsbyen Igls like ved Innsbruck. Han bodde på 2 små rom i andre etasje og holdt høns og haner i underetasjen og en liten fjøsbygning. Han var vegetarianer og opptatt av dyrenes velferd. Han hadde mange katter, mus som ble matet i kjøkkenskapet, brød til fuglene og skåler med sukkervann til humler og andre insekter på verandaen.

Siste dagen tok jeg fram brevet Toni skrev til Gerds foreldre den 12.desember 1942, 3 dager etter at Heinz ble født. Mitt viktigste «bevis» for at Heinz var et ønsket barn, i motsetning til det han har fortalt meg. Jeg var i sterk tvil om det var riktig av meg, men støttet av Heike leste jeg brevet høyt for ham,

«Min kjære Gerd har gitt livet til et guttebarn. Han er gudskjelov ved god helse. Jeg er verdens lykkeligste menneske»,

"Das ist eine Lüge, die Briefe sind gefälscht", "Det er løgn, brevene er falske", sa Heinz.

Jeg reiste hjem redd for at jeg hadde gjort en alvorlig feilvurdering og tenkte på det Heinz hadde fortalt om to tidligere selvmordsforsøk.

Dagene hos Heinz og hans reaksjon på brevene gjorde sterkt inntrykk på meg og arbeidet med boken stoppet opp. Uten en avklaring med Heinz kunne jeg ikke fortsette.

Hohenems og Lustenau

Etter besøket hos Heinz dro jeg til Hohenems der han ble født. Der hadde jeg avtale med historiker Arnulf Häfele som kjente til Heinz sin historie og hans østerrikske familie.  Arnulf, støttet mitt arbeide med EUR 500, da vi møttes og har siden hjulpet meg med informasjon underveis.
Til gjengjeld sendte jeg kopi av Lebensborn dokumentene til deres lokale arkiv. Arnulf bidro også til at jeg fikk stipend fra Vorarlberg Kulturdepartement til å oversette en del av boka til Tysk. Dessverre har jeg, foreløpig, ikke lyktes med å få boka utgitt der nede. 

I møtet med Arnulf leste han noen av de private tyske brevene og ble overbevist om at de innehold sannheten om Heinz første år. Arnulf kjente Toni og hans foreldre og på mitt spørsmål «Var Toni og hans foreldre nazister?» gav Arnulf meg det underfundige svaret «Ikke mer enn alle andre på den tiden» . En sterk innrømmelse av Østerrikernes aktive engasjement i krigen. Han presiserte imidlertid med å tilføye at verken Toni eller faren var nazister, slik vi tenker på det. Jeg fikk senere vite at Anton, Tonis far meldte seg inn i nazipartiet første i 1940 og at Toni aldri var medlem.

Skulle jeg bli kjent med Toni, slik jeg ønsket, forstod jeg at jeg måtte lese meg opp på Østerriksk historie og ikke minst deres engasjement i krigen og støtte til Hitler.

Historien om Toni og hans familie starter lørdag 12.mars 1938, dagen da Hitler ble tatt imot av 10-tusenere Østerrikere i Wien. Endelig var fattige Østerrike blitt en del av det Tyske riket.

Der Silberfuchs meiner Mutter – Heinz livshistorie

Heinz fortalte meg om en forfatter, Alois Hotschnig, som skrev på en bok om hans liv. «Ta kontakt med ham, jeg har fortalt alt til ham»

Jeg kontaktet Alois, fortalte om brevene og boken min og vi utvekslet informasjon om Heinz bakgrunn. 

Alois fikk kopi av brevene fra Toni og hans foreldre og ble overbevist om at det kanskje fantes en annen historie enn den Heinz hadde levd med og delvis ødelagt hans liv.

Dette fikk konsekvenser for Alois arbeide med sin bok. Han skrev om slutten av boken og avsluttet med at det kanskje fantes en annen alternativ historie om Heinz første leveår, en historie som hans søskenbarn fra Norge kan fortelle. Slik fikk jeg "oppdraget" med å finne sannheten.

Av Alois fikk jeg dokumentet som for Heinz var beviset på at han var et SS-Lebensborn barn. Det eneste dokumentet Heinz hadde fra krigen. Dokumentet viser Gerds reiserute fra Oslo til Hohenems, detaljert, med høy prioritet, planlagt og utstedt av kontoret til øverste SS-myndighet i Oslo, SS-Sjef Wilhelm Rediess. Rediess var sjef for SS i Norge hele krigen, og var personlig ansvarlig for grusomheter og krigsforbrytelser. Han skjøt seg selv natt til 8.mai 1945 på Skaugum. 

Senere oppdager jeg at Toni skrev brev direkte til Rediess fra fronten og ba om hjelp til å sende Gerd og Heinz hjem til Norge. Utrolig naivt av Toni. Viser at han ikke forstod hva Lebensborn hold på med. Få med hele historien - LES BOKA.

Med dette dokumentet måtte jeg stille meg følgende spørsmål, "Kunne noe av det Heinz hadde fortalt være sant, Var han lovet vekk til SS- Lebensborn uten at Gerd  - og Toni var klar over det?"

To uker etter at jeg kom hjem ringte Heinz.

«Takk for at du prøver å finne sannheten om hva som skjedde med mamma og pappa under krigen. Jeg har lenge mistenkt at jeg ikke kjente sannheten, men har aldri klart å finne ut av det. Jeg vil gjerne at du fortsetter arbeidet med boken».